Dilemma - i tåkehavet

(fritt etter Ta imot og Varig glede 28.febr og Ta imot 2.mars; G.H.Johannesen)

Joh. 3,16: For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Dilemma kaller vi det, når en er klemt mellom to innbyrdes motstridende hensyn.

Når en båtfører både bør gå nær land av hensyn til vind og bølger, og samtidig langt fra land av hensyn til undervannsskjær - da er han i et dilemma. Når en lege både bør operere for å redde pasienten, og la være fordi operasjonen kan være livsfarlig - da er legen i et dilemma.

Men våre dilemmaer er små og puslete i forhold til det dilemma Gud må ha stått i, da han så utover den verden som utviklet seg etter syndefallet. Der så han menneskene han hadde skapt gjøre onde ting. I ulydighet mot ham påførte de hverandre sorg og smerte. Fra vår tid kjenner vi at bak de blå øynene på en familiefar, kan det skjule seg en torturist-eks. Auschwitz. Folk i Bosnia kunne fortelle om gode naboer, som plutselig ble voldtektsmenn. Narko-offeret ser en elegant forretningsmann og vet at her går én som lever høyt på andres nød. Det verste er at det er litt av det onde i oss alle. Det vet du som er ærlig. Og Gud husker enda mer enn du husker.

Og Guds brennende kjærlighet og glødende medlidenhet krevde at han skulle frelse alle de stakkars ofrene til en bedre tilværelse. Samtidig forlangte hans rettferdighet at de skyldige skulle straffes. De som trosset hans bud og skapte lidelse, fortjente å kastes bort fra hans ansikt i fortapelsen.

Men så viste det seg at de som skapte tårer, samtidig i sin tur også var ofre for andres svikt og misgjerninger. Men når de skyldige som skulle straffes, samtidig var ofre som skulle frelses, hva da? Det onde i verden har dessverre fotfeste i alle mennesker. Når Guds medlidenhet brant for alle samtidig som Guds vrede flammet mot alle, hva da?

Da bestemte Gud seg for å løse dilemmaet ved selv å lide straffen. Det vil si ved at hans egen Sønn stilte seg villig opp foran dommersetet og ta straffen for alles synder. Da lot Gud sin rettferdighet og sin kjærlighet krysse hverandre i det glødende skjæringspunktet, som heter Golgata kors!

Den treenige Gud kjenner også deg til bunns. Men dilemmaet mellom det onde i deg, og det han føler av godt for deg, det har han løst ved å la seg selv straffe for dine synder. Ta imot det, i takk!

- i tåkehavet

En skitur på Beito ble en smule annerledes en tenkt.

Det var tåke, så sammen med noen venner nøyde vi oss med å mosjonere i lett terreng. Etter en times tid tok vi en rast ved et kjerr ute i ødemarka. Vi frydet oss over den rungende lydløsheten som bare norske fjell under snøpledd, kan by på.

Men plutselig ble stillheten brutt. Ut av tåkehavet steg en ulyd av motorbrøl og skramlende last. Så tordnet en lastebil forbi, like i nærheten. Latteren satt løst, da vi fant ut at "ødemarka" vår befant seg mindre enn et snøballkast fra bilveien.

Senere ble latteren min til ettertanke. Hadde vi vært på villstrå i tåkehavet, var det godt at veien var så nære. Kanskje er det noe slikt Jesus tenker på når han sier at Han er veien. Han er aldri langt unna den som er på villstrå.

I tåken av våre egne forvirrede tanker, i ødemarka som våre forvirrede valg ofte skaper, er Jesus aldri lenger unna enn dit to foldede hender kan nå.

I bønnen og Bibelen er Jesus nær, og i den nærheten finnes det en slagen vei både til å leve rett og til Guds evige fremtid!

Joh. 14,6: Jesus sier: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg."

Skrevet ned av Asbjørn Lund.